Går mine tanker utenfor troens grenser?

Helt siden 2010 har det vokst frem en dypere og sterkere tro på at Guds frelse omfatter alt og alle. «For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (1 Kor 15,22). Jesu forsoningsverk gjelder hele den skapte verden. Alle mennesker, til alle tider - ja, hele kosmos - vil en dag bli nyskapt. Han som sitter på tronen vil da si: «Se, jeg gjør alle ting nye!» (Åp 21,5). Som den tålmodige pottemakeren gir Gud aldri opp sitt skaperverk før alt er gjenopprettet og alt er blitt nyskapt, slik han ønsket det fra begynnelsen. Til slutt vil «hvert kne bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» (Fil 2,10–11).

Da jeg begynte å tenke høyt og skrive om dette og mitt forhold til den kristne universalisme - troen på at Guds frelse vil gjelde alle og at ingen til slutt vil stå utenfor Guds kjærlighet, - har jeg møtt mange og til dels sterke reaksjoner. Som en tradisjonell konservativ teolog, har det vært utfordrende å omfavne noe som mange anser som «heresi» og vranglære. Er ikke denne læren et brudd med all klassisk kristen tro?

Disse reaksjonene kan jeg delvis forstå. Selv var jeg redd da jeg først oppdaget at mitt dogmatiske univers var i endring. Hadde jeg blitt bedratt? Var jeg blitt en kjetter? Dette var spørsmål jeg grublet mye over i de første årene. Nå får andre vurdere om jeg er en kjetter eller ikke. Det jeg vet, er at den katolske kirke anser protestantenes avvisning av transsubstansiasjonslæren (troen på at brødet og vinen blir Kristi legeme og blod) som heresi, mens mange protestanter ser på pavens ufeilbarlighet og Mariadyrkelsen som heresi. Her kunne jeg nevnt flere eksempler, men jeg slår meg til ro med at bestemmelsen av hva som er vranglære ofte avhenger av ens eget teologiske ståsted.

Mange dyktige teologer, både fra fortiden og nåtiden, har bidratt til at jeg i dag bærer troen på alle sjelers frelse med meg. Det er betryggende å ikke stå alene. Ikke minst fant rikelig med støtte for denne troen hos mange av kirkens fedre og mødre: Theodor av Mopsuestia, Den hellige Klemens av Aleksandria, Origenes, Den hellige Gregor av Nyssa, Den hellige Isak Syreren av Ninive, Den salige Juliana fra Norwich og mange flere. Alle disse delte en felles tro og et felles håp om at Gud til sist ville forsone alle mennesker med seg selv. Ingen vil til slutt falle utenfor Guds kjærlighet. Kjernen i deres enkle argumenter var som følger: For det første fastholdt de at ondskapen må være endelig i sin natur. Ondskapen vil en dag ta slutt, slo de fast. For det andre, forestilte de seg en periode med straff, - et sted hvor alle ville bli helbredet og gjenopprettet. Gjennom Guds kjærlighetsild vil ondskapens parasitt bli fjernet fra Guds skapning, og kun det gode og det edle vil stå igjen. Synden vil bli knust og ødelagt, mens synderen derimot, vil bli frigjort fra sitt slaveri og bevart. Disse hellige menn og kvinner mente også at Skriften støtter denne troen.

Min tro, som også mange andre i kirken har delt, er at Gud i Kristus Jesus ikke bare har forsonet hele verden med seg selv og vil alle menneskers frelse, men at han også til slutt vil «dra alle mennesker» til seg gjennom sin sønn Jesus Kristus (Joh 12,32).

Det finnes mange grener av universalistisk tro, hvor enkelte forfekter en pluralistisk universalisme, hvor alle veier fører til Gud og det ikke finnes noe helvete. Dette er ikke den formen for universalisme jeg forsvarer. Den jeg forfekter, finner jeg igjen hos noen av de tidligste og største kirkefedrene.

Så hva tror jeg egentlig på?

1. Jeg tror at frelsen bare finnes i Jesus Kristus.

(Joh 3.15, Joh 6.40; 7.38; 11.25f.; 17.3, Apg 4.12; 16.31 og Rom 10.13)

Jesus er vår redningsmann og frelser. Det er han som har forsonet hele verden med Gud, alt i himmelen og på jorden. Det er ikke gitt noe annet navn ved hvilket vi kan bli frelst ved, enn igjennom han som bærer navnet over alle navn, Jesus Kristus. Han overga seg selv til døden for verdens liv og er verdens frelser sann. I ham ble alle ting sammenfattet, og fullbrakt. «Se der er Guds lam, som bærer verdens synd», sa døperen Johannes.

Ikke alle veier fører til Gud. Den tanke finner vi heller ikke i oldkirken. For å bli frelst, må hver og én ta imot Guds gave, Jesus Kristus som sin Herre og frelser. "For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise han opp på den siste dag." Ingen kan derfor bli frelst uten å tro på Jesus. Men Jesus sier også at «ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham..» Joh 6.40,44. Dersom det er sant, og Gud ikke gjør forskjell på folk, vil han da ikke dra alle til Kristus før eller senere, slik at de kan se ham og høre ham, enten i dette livet eller i det neste? Dette leder os til den neste punktet.

2. Jeg tror at frelsen kan vinnes etter døden.

(1 Krøn 16.34; Salm 22,30; 136.1ff.; Jes 9.2; Matt 5.25-26; Rom 8.35-39; 1 Kor 3.11-15; 5.5; Ef 4.8-10; 1 Pet 3:18-20; 4.6.)

Kan det være mulig at mennesket kan vende om, komme til tro på Jesus, og be om hans miskunn, også etter døden?

Dersom det er sant at «Gud er god», at «kjærligheten aldri faller bort» og at «Herrens miskunn varer til evig tid», og at Gud aldri gir opp et menneske, så vil det være naturlig å tro at vi møter en rettferdig og barmhjertig Gud etter døden, ikke en hevngjerrig despot som møter oss i portåpningen og sier: «nå er det dessverre for sent for ditt vedkommende!». Dersom bare ett eneste menneske går evig tapt, vil det jo aldri kunne være snakk om noen fullkommen glede i himmelen. Og kan man da kunne snakke om en fullkommen seier for Gud? Guds kjærlighet må være stor nok til å helbrede alle. Men hva om hundretusener av mennesker går tapt? Ville ikke Gud da til slutt ha møtt sine overmenn, - der hatet og ondskapen var så stor at Guds kjærlighet ikke maktet å gjøre noe? Ville han ikke være i stand til å helbrede de sykeste av oss?

Åpenbaringsboken sier at, «døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte, for det som før var, er borte» (Åp 21,4). Dersom det nå skulle finnes noen i helvetet, kan ikke dette skriftstedet være sant.

For meg er det blitt umulig å fast på et slikt skriftsted og samtidig forfekte den klassiske kristne troen slik vi finner den i bekjennelsesskriftet, Confessio Augustana art. 17, hvor det står: at «Kristus ved verden ende» skal «fordømme ugudelige mennesker og djevler til å pines uten ende».

Bare dersom «Gud blir alt i alle», og ingen ender opp i Gehenna til evig tid, vil vi kunne snakke om at det ikke vil være noe sorg, skrik eller smerte mer.

Derfor tror jeg at frelsen også etter døden vil bli tilbudt alle mennesker, Guds kjærlighet er urokkelig og gir aldri opp sine skapninger.

Med andre ord, - det vil aldri finnes et øyeblikk i evigheten hvor Gud ikke vil elske det mennesket han har skapt. Hat eller hevn finnes ikke i Gud. Han verken kan eller vil gjøre noen noe vondt. Derfor vil han elske sin skapning like høyt, enten de lever eller er død. Guds kjærlighet er og forblir urokkelig. Hvem kan stå seg imot Gud? Det vil forundre meg om Gud én dag møter sin overmann, én hvor hatet og bitterheten i han ikke lot seg bøye, av Guds kjærlighet.

De som ikke tok imot Jesus eller maktet å tro på han, skal angivelig gå evig tapt, sier mange av mine kristne venner. Men hvordan kan de vite det?

Hvordan kan et menneske 'ta imot' Jesus Kristus eller tro på han, dersom man verken har hørt om han eller er i stand til å forstå budskapet slik at man kan ta stilling til det. De som ikke tok imot Jesus, kan ha hatt sine egne hindringer - som mangel på kunnskap eller forståelse, traumer, eller dårlige erfaringer med kirken. For de som har erfart overgrep av kirkens ledere, kan det nærmest kjennes meningsløst å stille krav om tro. Andre er for unge til å forstå, noen er mentalt begrenset og vil aldri forstå.

En annen erkjennelse henger sammen med at de fleste mennesker kjemper seg igjennom livet her på jord. Kanskje er det ikke slik for deg og meg, men de aller fleste mennesker lever under andre kår enn det vi gjør, vi som bor i den rike del av verden. Store deler av arbeidsdagen til millioner av mennesker går med til å skaffe seg mat. Hver dag er en kamp om å overleve. Det å i det heletatt foreslå at disse vil tilbringe evigheten i helvetet fordi de ikke stoppet opp og "tok imot Jesus" er ikke bare nedlatende og arrogant, men også ekstremt ukjærlig.

Troen på at Gud vil fortsette sitt misjonsprosjekt på den andre siden av døden er det eneste som virker logisk og rettferdig. Dersom det er sant at ingen kommer inn i himmelen uten gjennom Jesus Kristus, noe jeg selv tror på, - så må det være en mulighet for alle de som ikke kom til tro på Jesus i dette livet, at de vil få en ny mulighet i dødsriket, på den andre siden eller i oppstandelsen. Er han ikke "Herre over både levende og døde"? (Rom 14.9).

3. Jeg tror på misjon og evangelisering.

(Matt 10.5-9; Mark 6.7-13; Luk 9.1-6; Mark 16.15-18; Matt 28:18-20, Luk 24.47-48; Joh 20.21-23).

Mange sier at dersom alle til slutt blir frelst, er det unødvendig å fortelle mennesker om Jesus eller drive misjon. «Alle kommer jo til himmelen allikevel!». Vel! Nå finnes det ulike måter å se dette på. Men selv om jeg tror at alle omsider vil omfavnes av Guds kjærlighet, er det mange grunner til å forkynne evangeliet og drive misjon. Min største motivasjon til å fortelle mennesker om Jesus og om hans rike, er at mennesket allerede i dette livet, her og nå, kan møte Livets Herre, tre inn i hans kongerike og få del i den fred bare han kan gi. I dag er frelsens dag! Hvorfor vente med å smake på det riket vi skal eie i all evighet?

De gode nyhetene vi er kalt til å forkynne, er at Guds rike allerede er iblant oss og at Kristus har forsonet hele verden med Gud. Frelsesverket er fullbrakt! I stedet for å leve i mørket, kan vi leve våre liv i lyset fra hans ansikt.

Kristus er veiviser til himmelriket. Maria pekte på Jesus, det samme gjorde apostlene. Dette er også kirkens kall. Hvorfor skulle vi ikke forkynne det glade budskapet om at han allerede har båret våre synder opp på korsetreet og forsonet alle ting med seg selv? Er ikke Kristus hele verdens håp? Disiplene ble bedt om å gå ut å forkynne de gode nyhetene om Guds rike, i denne verden. Allerede i dag kan vi få del i dette riket og gudommelig natur. Vi kan smake og kjenne at Herren er god. Jesus sa "der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær! Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det." Her er det ikke frykten for den kommende dom som initierer misjonen, men tanken om at Guds rike nå er for hånden, og at det sanne lyset, som lyser for hvert menneske, nå er kommet til vår verden. Han har gjestet oss som en soloppgang, for at vi ikke lenger behøver å leve i mørke og skygge. Alle kan få del i lyset og smake hans fred og glede i hjertet!

Kirken er og skal være en misjonerende kirke, ikke på grunn av frykten for den kommende dom eller helvetet, men fordi den stadig vil peke på Kristus som livet og oppstandelsen, kilden til alt levende. Vi følger Jesus fordi han er verdt å følge, ikke fordi vi er redd for å gå fortapt. Han kom ikke til vår verden for å redde oss fra sin Far. Vi tror på han, fordi han vil oss godt og viser oss veien til det gode liv. Han er den gode hyrde i dette livet.

Derfor tror jeg på misjon og har en positiv begrunnelse for hvorfor vi driver misjon.

4. Jeg tror at all synd vil straffes.

(5 Mos 24.16, Jes 13.11ff.; Esek 18.30, Matt 25.46; 1 Kor 3.11-15;Hebr 9.27; 12.5-7)

Vi må ikke undervurdere Gud. Ondskap og synd vil ikke bli oversett eller bagatellisert. Gud er rettferdig og vil straffe synden, men vil alltid ha en vei for forsoning. Bibelen forteller oss at vi alle en dag skal for dommen. Hver og én må vi avlegge regnskap i forhold til hvordan vi forvaltet våre liv, enten vi regner oss som kristne eller ikke. Jfr. Matt 25.31-46. Alle skal vi stå til ansvar for våre feiltrinn og våre synder, det vi gjorde og det vi unnlot å gjøre, som vi burde ha gjort.

Enhver vil få sin tilmålte og rettferdige straff, i forhold til hva man har gjort og hvordan man har brukt sitt liv.
Helvetes ild er ikke en evig pine, men en flamme som har som hensikt å overvinne det onde og å rense den syndige naturen i menneskene. Guds mål er ikke å straffe for straffens skyld, men å rense og helbrede. Det er hans kjærlighet og rettferdighet som styrer hele prosessen.

5. Jeg tror på dobbel utgang.

(Matt 12.36; 16.27; 25.41-46; Joh 3.16; Rom 2.16; 14.10-12; 1 Kor 3:10-15; 2 Kor 5.10; Åp 20.12-13.)

Det finnes utvilsomt tekster i Bibelen som taler om en dobbel utgang. Noen mener at det er disse tekstene som skal danne grunnlag for hva vi skal tro som kirke. Jeg tror vi heller gjør lurt i å lese dem i lys av håpet om alle sjelers frelse og de universalistiske tekstene i Bibelen.

Hvem er det som slipper unna straff? Det kan være det finnes noen troende som i dette livet har oppnådd den grad av hellighet, at han/henne inviteres rett inn i himmelriket, fordi troen var ren og viste seg i alturisme, uselviskhet og kjærlighet. I Matteus kap. 25 og i avsnittet om Dommen, er det dette som ligger til grunn. Kanskje kan det være at martyrene fikk komme inn, «de som hadde vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod». Den store hvite skare referer i alle fall til de som har gjennomgått store lidelser, og som holdt fast på sin tro i møte med disse.Men hva med alle oss andre? Ingen troende jeg vet om er perfekte eller har oppnådd fullkommenhet. Jeg tror de aller fleste av oss vil stå for himmelens trone med noe "tre", "høy" eller "halm" som vi trenger å få brent bort, før vi kan entre inn i det himmelske Paradis jfr. 1 Kor 3.11ff. I enkelte kristne sammenhenger, kan man få det inntrykk at har man bedt 'frelsesbønnen' én gang, så er man så å si immun imot all form for straff. Kanskje er det derfor mange er blitt lunkne i sin tro, likegyldige i sitt kall etter å forkynne evangeliet, og blasert i forhold til sin egen åndelige helse. I dommen blir jeg å følge geitene, som mange andre. For også jeg skal 'straffes' for mine synder. Her vil vi gå igjennom en renselsesprosess, hvor slagget vil skilles bort fra de edleste metaller i åndelig forstand. Om ikke man har påbegynt denne prosessen i dette livet, venter det en større renselse i det neste, enten man kaller seg en kristen eller ikke. Og i denne renselsen, vil vi alle omsider bli friske, seende og troende.

6. Jeg tror at formålet med Gehenna er gjenopprettelse og ikke gjengjeldelse.

(Salm 103,9; 1 Krøn 21.13; Ord 3.12; Jes 19.22; Hebr 12:7-11 og Åp 3:19.)

Nær beslektet med den tanke at alle mennesker vil bli frelst, finner vi også den forståelse at helvetets siktemål må være godt og full av legedom.

I stedet for den forestilling at Gehenna er et straffested, - hvor ikke-troende blir utstøtt, pint og glemt for hevnens skyld, - tror jeg derimot at Gehenna har til hensikt å hjelpe mennesket fram til forsoning med Gud. Isak Syreren var en tidlig kristen mystiker og eremitt, biskop var han også i en kort periode i livet, som hadde en stor visjon om Guds kjærlighet. Han sa engang: "For the fire of God is not a fire which burns and destroys; rather, it is a fire that burns away the dross and purifies the soul, leading it to a greater glory and to an eternal light." Sitatet er fra "The Ascetical Homilies» og fra tale 1. Den samme Isak Syreren er også kjent for sitt ruvende sitat: «det er legedom i Gehennas bakgård». I boken «On the Soul and the Resurrection» av Gregor av Nyssa, en av de store teologene under bla. kirkemøtet i Nikea i år 325, skriver: «The fire that is to purify will not be everlasting torment, but a fire which shall consume the dross, leading to the ultimate purification of the soul and the eventual restoration of all». Begge disse betydelige og anerkjente teologene, som er helgenerklært i både den katolske og ortodokse kirke, har den forståelse at Guds ild er rensende og har som formål å fremstille oss alle som rene, plettfrie og hellige for Gud. Helvetet ble av disse forstått som et himmelsk hospital, hvor også de som hadde kommet til tro ville kunne tilbringe noe tid.

7. Jeg tror at alle omsider vil bli frelst.

(Jes 45.22-23; Matt 18.12-14; Joh 12.32; Rom 5.12-21; 11.25-26,32; 1 Kor 15.21-28; Ef 1.10; Fil 2.9-11; Kol 1.20; 1 Tim 4.10.)

Det betyr ikke at det ikke finnes noe Gehenna eller at mennesker ikke blir holdt ansvarlige for sine livsvalg. Det betyr bare at alle mennesker, etter å ha vært igjennom en passende straff (en legende prosess), av helbredende, pedagogisk eller rensende karakter, omsider vil være klare for det evige himmelrike og "Gud bli alt i alle."

Det har til alle tider vært talsmenn og forkjempere for denne troen i vår kirke. Allerede i de første fem eller seks århundre av kirkens historie var denne måten å tenke på allmenn i de fleste kirkelige kretser. Ved fire av de seks kjente teologiske læresteder som Aleksandria, Antiokia, Cæsarea og Edessa/Nisibis fantes det prominente universalister som forkynte alle tings gjenopprettelse. I Efesus lærte de betinget udødelighet eller annihilasjon, dvs. at de som går fortapt blir tilintetgjort, og i Kartago eller Rom underviste dem etter hvert om den evig pine etter augustinsk tradisjon. Men igjennom hele middelalderen og fram til moderne tid har det stått fram teologer som har holdt fast ved denne måten å tenke på, uten å verken ha blitt kastet ut av kirken eller blitt betraktet som kjettere. Flere av dem ble tvert imot anerkjent som store teologer og åndelige veiledere i vår kirke.
Skulle du være interessert å lese mer om opprinnelsen til den universelle frelse vil jeg kunne anbefale disse fem bøkene: "The Christian Doctrine of Apokatastasis – A Critical assessment from the New Testament to Eriugena» av Ilaria L.E. Ramelli; «Ancient History of Universalism» av Hosea Ballou; «Patristic Universalism – An alternative to the traditional view of Divine Judgment" av David Burnfield; "The Origins of Universal Salvation: A Study of the Early Christian Understanding of Hell" av J. B. Lightfoot; eller "Universalism, the prevailing Doctrine of the Christian Church during its first five hundred years" av J.W. Hanson.

Konklusjon

Er jeg da utenfor den kristne troens grenser? Kanskje. Men i denne troen finner jeg en Gud som er større, en kjærlighet med en høyde og dybde og bredde som er foruten grenser. Jeg tror på en Gud som til slutt vil dra alle mennesker til seg, fordi hans kjærlighet er ubegripelig og grenseløs. Dette er min tro, og jeg lever i håpet om at Guds rike en dag vil omfavne alle, og at kjærlighetens lys vil lyse opp i hele kosmos.