En kjærlighet som aldri svikter
Om jeg i dag skulle velge et favorittord i Bibelen, som best beskriver mitt bilde av Gud, ville det være dette i fra Salme 136: «Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn.» Hele salmen, også kjent som Den store Hallel (den store lovsangen), er blant de mest kjente og siterte salmene i det gamle testamentet, spesielt innen jødisk liturgi. Setningen, «evig varer hans miskunn» ('Ki le'olam chasdo' på hebraisk), gjentas i alle 26 versene og er strukturert som en responsorie-salme, der en forsanger fremfører den første delen av verset, og forsamlingen svarer eller synger refrenget unisont: «evig varer hans miskunn».
Ingen skulle glemme hva Gud hadde gjort for sitt folk i historien, hans store trofasthet og nåde. Guds handlinger i historien, var en manifestasjon av hans evige miskunn. Den gjentatte bruken av refrenget var en påminnelse om at Guds kjærlighet og nåde ikke bare var en historisk realitet, men en kontinuerlig og tilstedeværende kraft i tilværelsen. Her målbærer Israels forsamling sin tro på en levende og nærværende Gud. Uansett omstendigheter, Guds miskunn er urokkelig og evig.
Salme 136 er rik på historiske referanser – skapelsen, utfrielsen fra Egypt, ledelsen gjennom ørkenvandringen. Hendelsene illustrerer Guds frelse i tid og rom. Men når salmen insisterer på at Guds nåde varer evig, peker den også mot en eskatologisk horisont der Guds frelse strekker seg inn i evigheten. Den gir håp om at Guds kjærlighet kan berøre hver sjel, også etter døden, og at Guds frelse ikke er begrenset til dette jordiske livet. Ordene får oss til å øyne håp og inviterer oss til å tro på at Guds kjærlighet er grenseløs og strekker seg inn i evigheten. Det å si at synderen eller den ugudelige ikke kan finne miskunn på den andre siden, blir derfor en umulig tanke. Håpet strekker seg forbi døden!
Den store Hallel inviterer oss til å reflektere over en kjærlighet så dyp og urokkelig at den overskrider alle menneskelige begrensninger. Gjentagelsen av refrenget «evig varer hans miskunn», maler et bilde av Guds kjærlighet som uforanderlig og evig – en kjærlighet som aldri svikter. Det hebraiske ordet 'chasdo' (חַסְדּוֹ) er en bøyning av 'hesed' (חֶסֶד) og kan oversettes med miskunn, nåde, kjærlighet eller trofasthet, - og beskriver Guds urokkelige og vedvarende karakter og vesen. Hans kjærlighet tar aldri slutt, den er til stede i hver krok av den synlige og usynlige verden, for Gud er 'hesed'. Hans kjærlighet er nærværende overalt. Fra ham strømmer en kontinuerlig strøm av kjærlighet, nåde, miskunn, rettferd, barmhjertighet og godhet. Den er så rotfestet i Guds vesen at den ikke kan rystes av menneskelig svakhet eller synd.
I møte med Guds brennende kjærlighet, hans miskunn og nåde, vil mennesket bli hel, slik Gud skapte det til å være. I Gehennas bakgård er legedom å finne. De blinde skal bli seende, fanger skal få sin frihet og undertrykte skal settes fri. Når vi en dag skuer inn i kjærlighetens lys, vil vi kanskje se og erkjenne all urett vi har gjort og alt vi har forsømt i livene våre. I dette lyset ser vi tydelig at Gud alltid har rakt ut sine hender mot oss, at vi alltid har vært elsket, og at han er vår sanne far, full av nåde, godhet og miskunn. Sammen med hele den universelle skare vil vi da synge «Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn.»
Her finner vi en kjærlighet som overskrider alle menneskelige forestillinger og omfavner hele menneskeheten, - en ufeilbarlig kjærlighet som aldri tar slutt og som utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt - en kjærlighet som ikke søker hevn, men forsoning, selv for dem iblant oss som har falt dypest. De som har begått grufulle handlinger, utfordrer vår forståelse av tilgivelse og rettferdighet. Mange vil hevde at de fortjener den strengeste straff, evig pine og uten håp om tilgivelse. Men hvis vi virkelig tror på Guds 'hesed', må vi også tro at Guds kjærlighet har kraft til å nå inn i det mørkeste sinn – om ikke i dette livet, så i oppstandelsen og på den andre siden.
Dette betyr ikke at vi skal ignorere rettferdighet eller ta lett på ondskap. Guds kjærlighet er ikke billig nåde som overser synd, men en kraft som arbeider for forsoning og gjenopprettelse. Guds dom er ikke motivert av hevn, men av en kjærlighet som søker å bringe selv de mest fortapte tilbake til seg. Denne kjærligheten håper alltid, tror alltid og gir aldri opp.
Til syvende og sist vil Gud rette opp alt som har gått galt, ikke gjennom hevn, men gjennom en endelig forsoning. Hvis vi har fått del i Guds nåde, hvorfor skulle vi da ikke ønske at også de som har gjort oss urett, får del i denne nåden? På nådens seier kan vi vente, med tålmodighet og i tillit om at kjærligheten til slutt vil triumfere.
Når vi lærer å tilgi og elske, selv de som har forvoldt oss den største smerte, reflekterer vi Kristi seier i våre liv. «Evig varer hans miskunn,» sier salmisten, og dette er den grunnleggende sannheten vi kan hvile i. Guds kjærlighet er sterkere enn døden, mer varig enn universet selv, og den vil til slutt bringe alle ting til sin fullendelse i forsoningens lys. Gud vil da bli alt i alle.